For mange år siden var vi en gjeng fra samme stall som skulle på kurs med en hestetrener jeg hadde hentet inn fra Sverige. Vi var fire hengere som skulle avgårde på samme tidspunkt til kursstedet. Jeg var (som vanlig 🙈) litt forsinket, og det passet dårlig, siden det var jeg som arrangerte kurset.

Jeg burde være den første til å kjøre avgårde, men i stedet ble jeg den siste.

Jeg skulle ha med meg Shilo denne kurshelgen, den følsomme quarterhoppa mi som alltid hadde syntes at det å bli transportert var en utfordrende oppgave. Hun var litt klaustrofobisk av natur, og jeg tror alle lydene, luktene og bevegelsene fra hengeren kombinert under kjøring, var skremmende for henne uansett hvor mye vi kjørte.

Hengeren min var klar, og jeg skulle bare hente Shilo og laste henne på. Men så kjente jeg stresset i min egen kropp. Jeg plukket opp energien til alle de andre som var i stallen på samme tidspunkt, som hastet hit og dit for å hente de siste tingene, og som var i ferd med å laste hestene sine, de også. Noen ropte til hverandre, i en litt mer amper tone enn normalt. Jeg kjente hvordan jeg ble påvirket av dette, og at pulsen min steg.

Hengeren min var parkert fremst, noe som betød at når jeg skulle lesse Shilo, så ville hun måtte håndtere alt dette kaoset bak seg, samtidig som hun skulle gå inn på hengeren som hun også syntes var skummelt. Snakk om å legge opp til en ekstra utfordring i en situasjon som burde vært gjort så enkel og stressfri som overhodet mulig for hesten.

Da jeg innså hvor dårlig denne situasjonen var for Shilo, og hvor vanskelig den ville bli, så pustet jeg ut i lettelse. Jeg senket farten og husket på hvem som egentlig betydde noe. Det var jo Shilo, og hennes opplevelse av det hele.

Jeg kjente en ro bre seg i kroppen. En sånn følelse av at kurset fikk bare være, og jeg fikk bare komme for sent. Det spilte ingen rolle.

Så jeg gjorde akkurat det. Jeg kom for sent. Jeg senket tempoet og så lot jeg alle de andre laste hestene og kjøre avgårde før meg. Jeg sa at jeg kom hvert øyeblikk.

Da alle hadde reist, og roen senket seg over stallen igjen sånn det pleide å være hver morgen det ikke var kurs, da hentet jeg Shilo. Og da jeg hentet henne, var jeg rolig og tilfreds. Og bak hengeren var det ingen ekstra stressorer for Shilo å håndtere. Alt var rolig.

Vi brukte ti minutter på å gresse. Og så to sekunder på å lesse.

Og det var en så liten ting egentlig, det jeg hadde gjort. Men for Shilo var det en hel verden av forskjell. Det gjorde at hun var mer kapabel til å håndtere lastingen og transporteringen. Kanskje ville det tilgomed ha ringvirkninger til når vi kom fram på kursstedet?

Tenk så lite som egentlig skal til for å gjøre situasjoner enklere for hesten å håndtere. Og for oss. Og det koster ingenting heller, å gjøre slike små justeringer. Annet enn å kanskje komme forsent til kurshelgen da.

Men det er det verdt.

❤️