Noen ganger hender det at de jeg er hos for undervisning har en bedre halvdel de de ønsker å få interessert i hest, og så får vedkommende mulighet til å få instruksjon deler av timen. Det er ofte veldig enkle ting vi ser på da, og jeg gjør vurderinger underveis så vi tilpasser til et nivå som passer og som hesten aksepterer. Ofte er slike bedre halvdeler såkalte «ikke-hestekjærester.» De har ingen, eller veldig lite, erfaring med hester. Rent umiddelbart kan det se ut som de gjør mange feil i håndtering og samhandling med hesten, noe de ofte gjør også. 😅

Selvfølgelig ser jeg an hvordan hesten responderer på dette underveis og endrer noe hvis det ser ut som hesten synes det er vanskelig å forholde seg til, men ellers sier jeg ikke noe om alle disse tingene de kløner med, eller timingen som ikke er så veldig god ennå. Det jeg i stedet sier noe om, og leter etter, er noe de gjør som er bra. Selv om det bare skulle være en ørliten ting. Og så forteller jeg dem dette, i detalj. Akkurat hva jeg synes de gjør bra og hvorfor jeg synes de gjorde det så bra.

Noen ganger hender det at hesteeieren står på siden, trippende på tærne og nærmest bobler over av undertrykte følelser og behov. Noen ganger klarer de ikke å holde det inni seg, heller, og «bidrar» i timen med det de tenker er hjelpsomme kommentarer underveis til sin bedre halvdel, ikke-hestekjæresten som de håper skal bli mer interessert i hest. Direkte kommentarer om hva de gjør feil og må gjøre annerledes.

De kjenner jo hesten sin best, så de vet selvfølgelig hva hesten kan og ikke. Følelsen av å stå der og se på at signaler ikke gis på riktig måte må selvfølgelig være frustrerende. Noen ganger lurer jeg på om det beste hadde vært om de gikk og tok seg en kaffi (i aller beste mening 😅).

En gang var det en hesteeier som spurte meg i etterkant av timen om hvorfor jeg ikke hadde sagt i fra til ikke-hestekjæresten hennes om alle tingene han gjorde feil underveis. Hvorfor hadde jeg ikke korrigert ham på disse tingene i det hele tatt? Så jeg dem kanskje ikke? Da husker jeg at jeg kastet et blikk bort på hennes kjæreste, han som sto der sammen med hesten og strålte, litt rettere i ryggen enn da han begynte timen, som om han hadde fått en liten boost i læringen, en følelse av mestring og at han kanskje kunne klare å få til dette hestegreiene. Han kom bort med hesten og fortalte oss ivrig om planene sine for hva han skulle jobbe med videre.

Det var da jeg innså at jeg egentlig jobbet med disse ikke–hestekjærestene på akkurat samme måte som jeg jobber med hester.

Med hester er alltid fokuset mitt på å finne hva hestene gjør som er bra, som det er fint at de gjør mer av, og så forsterker jeg dette på alle de måter jeg kan i situasjonen vi er i. Og de tingene hesten gjør «feil», eller problematferdene som eiere ofte lister opp, de får bare bli der. Jeg lagrer det som informasjon, det er viktig å observere hva som foregår, men det er ikke det jeg fokuserer på i det hele tatt. Det er egentlig ikke så viktig, heller, i mine øyne. Disse atferdene man så gjerne vil si «nei» til, enten det er hest eller folk, vil endre seg i takt med at andre atferder forsterkes, eller at man finner ut hva i miljøet som som har forårsaket eller som opprettholder dem.

Jeg husker så godt dette møtet med akkurat denne ikke–hestekjæresten, fordi jeg tenker på hvor skjør denne første, gryende interessen for hest er. Det er så lett at den forsvinner, hvis den overdøves av velmente råd om alt som gjøres feil og må rettes på. Det er en tid for å adressere noe av det etterhvert, så klart. Men det kan gjøres på mange fine måter, når tiden er inne.

Å lære er en like følsom prosess for hesten også.

Derfor tenker jeg at ethvert gryende forsøk på å tilby en atferd i retning det vi ønsker oss, uansett hvor lite, det må løftes fram og forsterkes. På en sånn måte at hesten tør å prøve mer i samme retning, at den kjenner på mestring og gode følelser i kroppen.

Det er ingen av oss som får slike følelser av å få poengtert alt vi gjør feil eller ikke får til eller ikke burde ha gjort. Det er heller ikke noen som helst informasjon i sånne tilbakemeldinger om hva man faktisk skal gjøre i stedet. Dette tror jeg vi altfor lett glemmer når vi trener hester.

Så det å skifte fokus over på det vi vil se mer av, det vi ønsker, det vi synes er bra, eller det som er et bittelite steg i retning noe som en dag vil bli bra, det er virkelig en gamechanger, tror jeg. På alle mulige plan. Ikke minst for den som skal lære – enten det er hesten eller en ikke-hestekjæreste.

❤️