«Han er så pushy.» «Hun respekterer meg ikke.» Slike utsagn dukker ofte opp når vi snakker om utfordringer i samspill med hester. Men hva om det vi kaller “grenser” egentlig handler om noe helt annet – som læring, forståelse, genetikk og kontakt? I dette innlegget deler jeg fem perspektiver som har endret måten jeg selv forstår og møter hesten på – og som kanskje kan gjøre det litt lettere å navigere i relasjonen når grensene våre utfordres.

1. Hva mener vi egentlig med “grenser”?

Begrepet «grenser» rommer mye forskjellig. For noen betyr det «mitt personlige rom». For andre handler det om regler, som at en hest aldri må krysse en åpen boksdør. Men finnes det egentlig et felles sett med “grenseregler” vi alle er enige om? Jeg tror ikke det.

Kanskje er grenser noe flytende. En slags individuell boble som endrer seg etter situasjon, dagsform og hvem vi er sammen med. Likevel forventer vi ofte at hesten skal forstå og respektere våre grenser – uten at vi nødvendigvis har vært tydelige på hva vi selv mener med det.

2. Hestens læringshistorikk

Hver hest har en livslang historie med læring. Atferd kommer ikke ut av ingenting – den formes gjennom erfaringer over tid. Kanskje hesten aldri har blitt lært å vike for press, eller har levd et helt liv med mennesker som ikke har bedt om avstand? Hvordan skal den kunne forstå disse grensene da?

Når en hest går tett, dytter, tråkker eller “ikke viser respekt”, handler det ikke om trass – men om at hesten har erfart at dette er helt passende atferder. Det er formet gjennom læring, eller kanskje mangel på læring? Når vi forstår dette, blir det lettere å møte hesten med nysgjerrighet i stedet for irritasjon.

3. Genetikk og individ

Noen hester er mer kroppsnære enn andre og veldig komfortable med dette. Noen er følsomme for nærvær rundt andre, andre mer robuste. Noen trenger stor avstand, andre søker kontakt tett på. Genetikken spiller inn – og det gjør individets personlighet også.

Min egen hoppe, Shilo, er et godt eksempel på dette. Når hun ønsker kontakt, kommer hun nær, smattende, med mykt blikk og stryker kroppen sin sakte, og fysisk, forbi meg. Ikke påtrengende, men med en intensjon. Hun søker klø på et bestemt sted under buken. Dette er hennes måte å initiere sosial kontakt. Det er ikke bare en "nærhetsgreie", det er et sosialt språk. En invitasjon om en interaksjon.

Hadde jeg vært låst til idéen om at "hester ikke får gå så nært", og at hun "invanderer min space" kunne denne kommunikasjonen lett blitt kvelt. Vi kan risikere å overse viktige signaler hvis vi kun ser etter avvik fra “regelen”, og ikke er nysgjerrige på hva hesten forsøker å formidle.

4. Menneskets bevissthet

Ofte sliter vi med grenser fordi vi selv ikke er bevisste dem. Vi viser ikke tydelig hvor våre grenser går, og så lærer vi – ubevisst – hesten at det ikke finnes noen.

Jeg husker en øvelse fra HEAL-utdanningen min. Jeg skulle stå stille mens en deltaker gikk mot meg, og be henne stoppe når hun nærmet seg mitt komfortfelt. Jeg sa stopp. Men instruktøren hadde sett at kroppen min allerede hadde reagert lenge før jeg sa noe – fingre som strammet seg, en svai bakover, en liten stivhet. Jeg var ikke helt samstemt – og jeg var ikke bevisst dette selv.

En hest ville sanset det. Den sanser det vi ikke sier høyt, og når det ikke er samsvar mellom kropp og intensjon, blir kommunikasjonen uklar. Ofte prøver vi å sette grenser halvhjertet, uten at vi tror helt på det. Og da blir det også vanskelig for hesten å tro på det.

5. Grenser er læring – ikke dom

Det er noe frigjørende med å se på grenser som læring, ikke som noe hesten “burde vite”. Når vi sier at en hest mangler respekt, hopper vi fort over det viktigste spørsmålet:

Har vi faktisk lært den hva vi vil den skal gjøre i stedet?

Mange hester får beskjed om hva de ikke skal gjøre: «Ikke gå meg ned», «ikke stå så nær», «æ-æ, det der får du ikke lov til». Men få får opplæring i hva de kan gjøre: stå stille, vente, rygge, vike skulderen, holde avstand.

Hvis vi ser på grenser som innlært atferd, kan vi også fjerne mye av det emosjonelle. Det handler ikke om å være streng, tøff eller “vise hvem som er sjefen”. Det handler om å hjelpe hesten til å forstå hva som forventes – og gjøre det verdt for den å forsøke.

Jeg har selv en hest som genetisk sett er det stikk motsatte av Shilo. Han har aldri skjønt nødvendigheten av så mye "personlig rom" – verken sitt eget eller andres. For ham virker hele idéen om avstand ganske meningsløs. Uansett hvor mye jeg jobbet med “grenser”, falt han alltid tilbake til sin iboende natur: tett på.

Men i stedet for å kjempe imot, begynte jeg å forsterke alt som lignet på ønsket atferd: vike unna, stoppe med avstand, vente, stå rolig. Og jeg forsterket det gjennom noe han faktisk brydde seg om. Gradvis endret det seg – ikke fordi jeg ble strengere, eller han forsto begrepet "grenser" – men fordi han fikk en ny læringshistorikk. Det ble en gamechanger.

Til slutt

Når vi legger sammen alt – definisjon, læringshistorikk, genetikk, vår egen bevissthet og hvordan vi lærer hesten – ser vi at grenser er noe mye mer enn en regel eller en fysisk grense.

Grenser er en relasjon. De formes i samspill, de forandrer seg, og de kan læres – både av oss og hesten.

Og kanskje viktigst av alt: Når vi forstår grenser som læring, blir det lettere å møte dem med nysgjerrighet, raushet og forståelse – for både hesten og oss selv.

💛