For noen uker siden var jeg hos tannlegen. Det er første gang på mange år. Tannlegen sa at jeg hadde hull i en visdomstann og at den burde trekkes. Vi satte opp time for tanntrekking og jeg gikk fra klinikken. Jeg kjente en følelse av uro i kroppen. Måtte jeg virkelig trekke en tann som ellers var frisk og fin, bare på grunn av et lite hull?

Da jeg kom hjem ringte jeg tannlegen for å høre om det virkelig var nødvendig å trekke denne visdomstanna. Med sekretæren som mellomledd fikk tannlegen formidlet at joda – han syntes absolutt det var det riktige å gjøre. Jeg slo meg til ro med det.

Men så var det en murrende følelse som bare vokste etterhvert som dagene skred frem mot tanntrekkingsdatoen. Det var vanskelig å beskrive, men det var en slags motstand der, mot å trekke en ellers frisk tann. Jeg Googlet og fant ut at visdomstenner ofte er litt svakere type tenner og kan ha litt mer utfordringer enn vanlige tenner og så kunne de være vanskeligere å holde rene siden de satt så langt baki der. Men visdomstanna mi var en ellers frisk tann. Den hadde tilogmed en funksjon, siden den møtte en nedre tann på samme sted.

Jeg snakket med min mor og venninne, to selvutnevnte hobbytannleger som hadde klare tanker om hvorfor tanna ikke burde trekkes. De hadde gode poenger, og hadde selv personlig erfaring med å trekke visdomstenner. De var samstemte i at tanntrekking ikke skulle gjøres hvis det ikke var helt nødvendig. Man fikk jo ikke tennene tilbake igjen, og var de borte så var de borte. Da de fortalte om sine erfaringer, merket jeg at det styrket denne magefølelsen jeg hadde hatt på at jeg ikke ønsket å trekke visdomstanna mi.

Da dagen for tanntrekking kom, hadde jeg bestemt meg for å si til tannlegen at jeg ikke ønsket at den skulle trekkes, men at hullet i stedet bare skulle fylles som man gjør på alle andre tenner. Men dersom tannlegen insisterte eller kom med noen gode motargumenter, ville jeg selvfølgelig føye meg.

Så kom dagen, og jeg satt der i tannlegestolen og forsøkte å forklare mine argumenter for hvorfor tanna ikke skulle trekkes. Det føltes som en ujevn diskusjon mellom en dyktig fagperson og en amatør med en «magefølelse». Det er klart han visste best hva min tann trengte og ikke. Diplomene på veggen hans fortalte jo at han hadde sett og trukket mange tenner gjennom livet. Jeg kjente at jeg vaklet litt når jeg skulle argumentere i mot hans direkte anbefalninger. Det var ukomfortabelt og ubehagelig, og jeg begynte å tvile på meg selv. Kanskje jeg bare skulle føye meg etter det hans sa? Det var mye enklere, og det var jo sikkert helt riktig, det han anbefalte? 

Men likevel var så det jo min tann. Det var jeg som hadde levd med den hver dag i mange år, jeg kjente den jo kanskje litt jeg også?

Tannlegen var ikke helt enig i mine argumenter, men han studerte røntgenbildene av tanna og sjekket hvor dypt hullet var. Han var klar på at han anbefalte å trekke den, men samtidig at han uten problemer kunne utføre det jeg ønsket, å fylle hullet som normalt. Jeg forsøkte å svare noe dempende alá «og da kan vi jo bare trekke den senere hvis det blir et problem», med munnen full av bomull, bedøvet overleppe og denne ubehagelige surklegreia under tunga.

Da sa tannlegen noe jeg aldri vil glemme, og grunnen til at jeg forteller om tannlegebesøkene mine her på bloggen om hester og mennesker.

«Det er din tann.»

Og mens jeg lå der og fikk hullet renset og fylt, så tenkte jeg på akkurat dette.

At ja, det var jo min tann. Det var jo ikke hans tann. Kanskje kunne han mer om tenner enn jeg noen gang ville lære meg. Sannsynligvis, egentlig. Men det var ikke han som levde med denne tanna, og tok vare på den hver eneste dag. Det var meg.

Og magefølelsen min var jo ikke bare en løs kanon på dekk, heller. Den kom jo fra et sted, og ble bekreftet av andres opplevelser med å trekke visdomstenner.

Men hva har dette med hest, tenker du kanskje fortsatt? Jo, ganske mye egentlig.

For det er din hest.

Ikke glem det.

Når du er på trening, stevne eller kurs. Når du får velmente råd fra fagpersoner eller dyktige kursholdere. Eller medoppstallører. Eller dommere.

Det er din hest.

Og hvis magefølelsen din sier nei. Eller stopp. Eller vent. Eller gå av. Eller avslutt. Eller ombestem deg, så hør på den. Det er du som må være hestens advokat.

For det er din hest.

💛